Jazz, ispedd militant poesi

Det var som om 1814 aldri fantes i historiebøkene i Storyville torsdag 4. april. Og hvem pokker er denne Christian Fredrik, som det står så mye om i de samme bøkene. Det må alt være "fake news". For jeg har et par ting å meddele: Unionen mellom Danmark og Norge lever stadig i beste velgående og kongen heter "Kresten".

Sammen med sin kvintett ga han et nesten fullsatt Storyville (knapt 90 publikummere) det de ville ha, og mer til, i rundt 2 x 60 minutter.

Dagens versjon av Danmark Norge består i tillegg til Kresten Osgood selv på trommer av Jeppe Zeeberg på piano, saksofonisten Mads Egetoft samt de norske innslagene, trompetisten Erik Kimestad Pedersen og Ole Morten Vågan på bass. Sistnevnte for anledningen en slags vikar for Matthias Petri.

I et bredt spenn mellom Osgoods egne kompositoriske verk, stykker fra de store gutta på 50- og 60-tallet: Monk, Ellington med flere, OG det som i følge Osgood er «the greatest composer of my generation - Kurt Cobain», ble det på alle måter en minneverdig kveld. Og om man skulle føle for et avbrekk fra den musikalske intensiteten konserten ga, fikk man det også. For denne gjengen kunne også by på noe som best kan betegnes som militant poesi. Og så kan leserne som ikke var på konserten fundere på hva i all verden det kan være, og tenke at neste gang denne gjengen kommer forbi Storyville kan det være lurt å være tilstede for å finne ut akkurat det.

Det hele var så enkelt og genialt på samme tid. Mer eller mindre helt akustisk, knapt en mikrofon å spotte i hele produksjonen. Og bare smilende ansikter på veg ut klokka 23.00. Ja, denne observatør har vel ikke opplevd så unisont fornøyde publikummere i sin tid i klubben før. Og det sier jo litt.

Petter Haakon Pettersson